Kiki sitter på en rusten oljetank og slikker jordbæris mens kruttstøv legger seg på skjørtet. Øynene fanger fjerne eksplosjonsglimt og speiler et lys som aldri helt når henne.
Hun vokste opp blant trykkbølger og sirener og lærte tidlig hvordan ustabil energi oppfører seg når den presses for langt. De slanke, stø håndleddene løfter en spesialbygd laserkanon. Strålen splintres til blåfiolett lys ved treff og sprer krystallstøv ved hvert rekyl. Uten å nøle glir hun gjennom ruinene på rulleskøyter, mens tunge metalløredobber klinger lavt i eksplosjonsheten. Vill og rotløs tilhører hun ingen.
Da utbruddet gjorde byen ugjenkjennelig, skapte Kiki et skjørt tilfluktssted med restene av farens våpenlager. Om natten sitter hun på taket og lytter til fjerne brøl. Isen smelter sakte mens byen brenner, kollapser og antennes igjen. For henne er ødeleggelsen verken seier eller underholdning, bare et enormt, tragisk lys, vakkert slik katastrofer noen ganger er, og umulig å se bort fra.